Scott er lærenem.

I løpet av den siste, litt hektiske, uka har han lært seg “Vent!”. Han skjønner poenget, og det fungerer nesten prikkfritt. Han sliter litt med tålmodigheten når jeg går ut av rommet. Da sniker han seg etter for å se hva som skjer.
“Kom!” blir han bedre og bedre på. Men han skjønner det ikke helt hvis han er i samme rom som meg. da blir han sittende å se på meg. Han er jo der allerede, ikke sant?
“Ligg” er fortsatt en liten utfordring. Han skjønner at han skal legge seg, men han skjønner ikke at han skal legge seg der han står. Når jeg sier “Ligg!” kommer han dit jeg står og legger seg oppå føttene mine. Hmm…
Han har en klart definert terskel for hvor mye konsentrasjon han klarer å oppvise sammenhengende. Under “Vent!” og “Ligg!” øvelsene har han blitt litt frustrert innimellom, og begynt å pistre og hoppe rundt når grensen er nådd.

Han har blitt så godt som stueren i løpet av den siste uka. Pendelen har nesten svingt litt for langt, slik at når han nå kjeder seg bittelitt, så går han bort til døra og pistrer. Da vet han at *noe* skjer.

Ellers har det slått meg mer og mer hvor mye hundevalper har til felles med menneskebarn.
o Han har IKKE lyst til å legge seg, uansett om han er trøtt og helt klart egentlig trenger å sove
o Han blir litt “umulig” når han blir gående på lediggang, kanskje litt trøtt og umotivert og ikke får noe særlig med oppmerksomhet.
o Ut på tur så trenger han litt oppmuntring underveis når han føler at han har gått langt nok. Glimrende mulighet til å drive litt dressur. Har med godbiter, og så bytter vi på å gå først å rope: “Scott! Kom hit!”

Vi sliter litt med å sette grenser overfor ungene – det har gått med noen sokker, bukser og gensere nå på grunn av lekebiting som egentlig er over streken. Ungene setter ikke grensene selv, og det er vanskelig for Mona og meg å følge med godt nok, slik at vi kan korrigere hunden når det skjer.

Burtiden er tøyd sakte men sikkert, med stort hell. Men vi gikk over grensen en dag i slutten av uka. Da endte det med et lite uhell inne i buret. Men det var en kombinasjon av flere uheldige faktorer. Ikke minst kulda, som gjorde at “doturene” ble i korteste laget – han tok seg rett og slett ikke tid til å gjøre seg helt ferdig. Ser heller ikke bort fra at han rent faktisk fikk litt for lite tid av oss. -20 grader er ikke noe temperatur til å stå ute i.
Men, vi er oppe i 6 problemfrie timer, og det synes jeg egentlig er ganske bra på såpass kort tid. Én time til, så kan både Mona og jeg få fulle arbeidsdager, uten å være avhengig av hjemmekontor og velvilje fra arbeidsgiverne.

Med bilkjøringen er det status quo. Han blir rett og slett forvirret og usikker der inne. Tips mottas med takk…