Nå er det 17 kuldegrader ute.
Scott vil IKKE ut.
Men han skjønner at han må. I dag tidlig skulle han både tisse (mye) og bæsje. Sistnevnte øvelse tok litt tid, og da begynte han å klynke mens han sto der å “trøkte”.
Ikke greit å være liten i vinternorge…
Nu går alt mye bedre!
Hunden har roet seg ned igjen, er ikke overdrevet engstelig og blir ikke lenger akutt redd for lyder, folk, plasser, etc. Dette gikk faktisk over i løpet av en knapp uke.
Han tisser nesten ikke inne lenger, og sier fra, som oftest i god tid, når han må ut.
Han blir forvirret og rar når det er mye aktivitet (for eksempel når det er unger på besøk eller vi kommer hjem mange på en gang). Da skjærer det seg med tissingen. Det virker som han glemmer alt han *egentlig* kan når han kommer i denne modusen.
Han blir også litt vrang når han er trøtt og engentlig burde sovet en stund. Da biter han litt ekstra, hører ikke etter, og gjør seg i det hele tatt litt vanskelig. Egentlig ganske lik menneskeunger på den måten…
Han har blitt ganske lydig i løpet av den siste uka. Han lystrer nå “Ligg!” og “Sitt!” så godt som hver gang. “Kom!” er fortsatt litt opp og ned – hvis jeg høres sint / misfornøyd ut, setter han seg ned på god avstand og ser på meg. Hvis han vet at alt er fryd og gammen kommer han stort sett springende. Det er helt klart at “Kom” kommer til å bli vanskeligere enn “Sitt”.
Vi har bestemt oss for å komme oss ivei på et valpekurs, om ikke annet så for å lære oss å lese hunden bedre. Vi har dessuten oppfattet at det er godt for en valp å sosialisere med andre hunder, både voksne og valper – får prøve å få gjennomført dette i løpet av februar.
Under lek viser retriever-genene seg mer og mer. Han elsker løp-og-hent lek. Vi får se hvor mye vi skal trene opp det der. Det er litt gøy.
Han er litt ujevn i matfatet – kan spise 2-3 kraftige måltider om dagen, eller bare pirke i maten 2 ganger i løpet av en dag. Men han virker sunn og frisk og har regelmessig og fin avføring, så vi regner med at han får det han trenger.
Han har begynt å protestere når vi putter han i buret – ikke når han er trøtt og har lyst til å sove, men ellers når han har mer lyst til å være sammen med oss enn å være alene. Vi har så langt valgt å la han finne seg i det, det er tross alt slik at en hund må finne seg i å være i buret av og til, når det passer best for oss.
Han er fortsatt rolig der inne, og mistrives ikke. Tror det er bare kjedsomheten som snakker.
Nettene går fortsatt som en drøm, og han har nå fått prøvd seg på 4-timers burtid midt på dagen, uten problemer. Vi skal prøve å tøye strikken enda litt i løpet av neste uke, regner ikke med at det blir et problem.
Det kan komme til å bli et problem å få han til å respektere alle ungene. Han viser helt klart en annen, mer aggressiv lek overfor dem enn for Mona og meg.
– Tips på dette mottas med takk.
Bilkjøring hater han fortsatt som pesten – uler fra bilen settes i bevegelse til den stanser igjen. Men han har ikke kastet opp enda, og virker helt pigg når vi slipper han ut, så jeg tror faktisk ikke han blir kvalm – ikke ser han spesielt engstelig ut heller når vi kommer fram, så vi er noe usikre på hva det er han reagerer på. Litt frykt, litt uvant, litt forskjellig, kanskje – vi får se.
Scott viser noen endringer i væremåte.
Han har blitt litt mer forsiktig og usikker. Han stritter i mot hvis vi begynner å gå nedover bakken nedenfor huset, klynker litt og signaliserer usikkerhet.
I bilen hyler han med det samme vi begynner å bevege oss.
Når jeg roper på han smyger han seg av og til unna og prøver å gjemme seg.
Han har også begynt å klynke noen ganger i løpet av natta. Spesielt før han sovner.
Vi får tro at dette er den såkalte fryktperioden. Vi får bare forsøke å la være å stresse han og se hvordan det går. Har lagt dressurforsøkene litt på is.
En annen endring i mønsteret er at han ikke lenger er avhengig av den helt umiddelbare nærheten. Tidligere måtte han ligge oppå føttene våre for å slappe av eller sove der vi satt. Nå legger han seg gjerne ved siden av en panelovn istedet. Og han våkner ikke og går etter hver gang noen reiser seg.
Han har “bondet” veldig med Hanna. Hun raser mer med han enn vi andre gjør, og det virker som om resultatet er at han er mer tillitsfull til henne enn til oss andre.
20:30: Fankern – nå har han hatt en sånn “pisse overalt så fort som mulig” periode igjen. Skjønner ikke helt hva som skjer der – det er ikke nødvendig tissing, han kan gå rett utenfra og inn og skvette rundt flere ganger på noen få minutter. Men også denne gangen ser det ut til at fellesnevneren er at det er masse aktivitet – det var 2 unger på besøk som rasa rundt her litt før. Jeg blir irritert og hunden merker det og blir frustrert han også. Hmm – ikke bare enkelt dette…
Vi har begynt å lære noen nye ting:
o Hunden MÅ ut, minst en gang i timen.
o Når han våkner etter dupp eller om morgenen må han ut, og da haster det.
o Han signaliserer faktisk når han må ut, men ikke alltid på forståelig vis. Av og til blir han veldig urolig, biter, hopper og maser. Andre ganger begynner han å klynke, og går hvileløst rundt.
o Han tisser IKKE i buret sitt. Hvis han blir veeeeldig trengende mens han er der inne, begynner han å klynke.
o Han tisser oftere og “mindre motivert” når det er en masse aktivitet i huset.
Han har definitivt skjønt at vi ikke er fornøyd med tissing innendørs – hvis han tisser på gulvet, raser han avgårde og gjemmer seg under et skap i gangen. Ikke redd, men litt usikker på reaksjonen
Vi tar forholdsregler etter dette, og det går bedre og bedre.
Det synes klart at vi har fått en hund som trives ute – han kan holde på i timesvis ute i snøen. Grave, løpe, leke.
Han har skjønt navnet sitt – han spisser ører og blir konsentrert når vi sier “Scott”. Foreløpig mest i forhold til meg, men også merkbart i forhold til Mona og ungene. “Kom!” har han nok også skjønt, men føler seg ikke spesielt forpliktet til å lystre…
Matlysten har tatt seg opp (han var litt pinglete i matfatet den første uka). Han har faktisk også blitt merkbart større i løpet av den drøye uka han har bodd sammen med oss.
Nettene går som en drøm. Han sover i buret natta igjennom, og virker veldig fornøyd med å ta natta for seg selv der inne.
Noen flere bilder:
 |
 |
 |
Tirsdag
Scott sov i buret hele natta igjennom, med buret for første gang ut av vårt soverom.
Mona hadde hjemmekontor i dag, jeg var på jobb og “tok igjen” møter hele dagen.
Scott hadde ligget i bur i lange perioder av dagen, og vært fornøyd med det.
Da jeg kom hjem, var han desto mer våken. Resten av huset sto også litt på hodet, med 5 unger i full sving, 2 egne som skulle kjøres på trening, og 3 som bare “skulle “ut”. Scott ble litt stresset av alt ståket, og tissa på gulvet 3 ganger på under 10 minutter.
Jeg tok han ut første gangen. Ingenting skjedde. Han gikk rett inn døra og tissa igjen.
Da hadde jeg rukket å ta på sandaler. Lett irritert bar jeg han ut igjen, skled i snøen, og havnet på ryggen i trappa. Hunden gneldra, hoppa ut av armene mine, og sprang inn igjen – dødsredd. Jeg stabba meg opp igjen, og gikk inn for å trøste han. Han falt til ro, og 5 minutter etterpå tissa han på golvet igjen.
Jeg tok en pust i bakken, mens jeg jobbet hardt for ikke å bli sint. Gikk etterhvert ut sammen med Scott og skuffa snø i gårdsplassen. Det syns han er gøy.
Vel – det ligger noe lærdom her et sted. Et eller annet med å planlegge med hunden i tankene, og unngå de mest stressende situasjonene.
Han bør kanskje også få ligge i buret når 5 bråkete unger og en voksen styrer med klær og sko samtidig, og han blir “underfoot” i alt vaset.
Hjemmekontordag i morgen – regner med han er roligere da, med bare han og meg hjemme.
Har begynt med litt forsiktig trening – “Sitt” og “Kom” i veldig små doser. Han ser ut til å respondere fint.
Han har også begynt å akseptere båndet i større grad – det krever litt tålmodighet å gå tur med han, men det ser ut til å gå riktig vei.
Det er mandag, Scott har vært i huset 4 dager, siden natt til fredag.
Han var usikker til å begynne med, gikk rundt i rommene og peip litt innimellom.
Vi har bestemt oss for å ha han mest mulig i og rundt huset den første uka, og prøve å sørge for at han blir mest mulig trygg på sin nye familie.
Han biter ganske mye, og er i det hele tatt ganske flink til å “prøve seg”. Han markerer en slags styrke overfor ungene, spesielt Hanna får gjennomgå litt. Han knurrer til henne når hun prøver å sette han på plass. Han har jevnt over respekt for meg, men jeg vet ikke om jeg kanskje tar litt for hardt i – han biter meg ikke lenger, men han virker nesten litt redd meg også av og til – gyllen middelvei søkes.
Han er veldig nærhetssøkende, og legger seg der vi er. Helst oppå føttene våre. Det er trivelig, men vi planlegger å begynne med litt mer burtrening allerede denne uka. Skal vi komme oss på jobb begge to, må han tåle å ligge i buret ca 6 timer i strekk, fra morgenen av.
Ellers er det et svare strev å følge med på tissingen – han stopper opp og tisser der han står. Vi har fulgt det beste / eneste rådet vi har fått, og går ut med han hver gang han tisser på gulvet. Foreløpig virker det ikke som om han skjønner at det er fordi han skal ut, men han har ihvertfall skjønt at “noe” skjer, så nå i dag har han prøvd å lure seg bak hjørner / møbler når han skal tisse.
Vi har prøvd han på halsbåndet nå i dag, uten særlig hell. Han stopper helt opp, og nekter å bevege seg. Hmm – får prøve litt mer utover helga og se om vi får lurt han ivei litt etter litt.
Men i det store og hele virker det som om han faller til ro i sitt nye hjem. Han sutrer ikke, og har sett seg ut et par plasser der han trives ekstra godt. Han sover godt om natten, og virker som han slapper godt av. Han er også ganske trygg når vi går ut.
Hanna og jeg reiser til Stavanger torsdag 18.01.2007 for å hente valpen. Den er født på Red Toller’s Kennel utenfor Stavanger og er nå nøyaktig 8 uker gammel.
Det ble en lang dag (første fly til Stavanger og siste fly hjem), men vi fikk ruslet litt rundt i Stavanger og sett oss rundt. Jeg hadde ikke vært der på 12 år og kjente meg nesten ikke igjen. Fin by. Vi fikk tid til en tur på oljemuseet også. Interessant.
Takk til SAS Radisson-hotellet som sponset en kjempefin frokost.
Valpen var sunn og frisk, 5 kg tung og av gjennomsnittlig størrelse. Livlig krabat. Vi puttet dyret inn i en bitteliten transport kasse, og reiste ut til Sola. Scott forholdt seg stort sett rolig på flyet, men ble litt kvalm og uvel.
Vel hjem fikk han seg litt mat og drikke, en liten luftetur og en masse oppmerksomhet. Etter å ha luktet litt rundt i huset og tissa på utvalgte steder var det på tide å ta kvelden. Vi la han i den lille kassen på nytt, og la kassen i senga til Mona og meg. Han var utslitt, og sov godt hele natta igjennom.
Vi bestemte oss for 2-3 år siden for å anskaffe en familiehund. Siden da har vi diskutert prosjektet fram og tilbake, prøvd å sette oss inn i fordeler og ulemper med forskjellige raser, brukt en masse tid på snakke med hundeeiere, kjøpt hundebøker, motivert August (8), Sofie (11) og Hanna (14) for “valpejobben”, og så videre. Både Mona og jeg hadde hunder når vi var barn, men vi må karakteriseres som noviser mht hundedressur og andre forhold rundt hundeholdet.
Vi endte opp med en Nova Scotia Duck Tolling Retriever (“Toller”), en rase som ikke er veldig utbredt i Norge, men som har en entusiastisk og voksende tilhengerskare. En livlig hund med godt gemytt som ikke er altfor stor.
Bloggen blir vår “hundedagbok”. Vi regner med at den blir mest brukt i den litt strevsomme perioden med valpen (få den stueren, basic dressur, etc).
Vi mottar *gjerne* tips fra andre, mer erfarne hundeeiere, og / eller generelle kommentarer.
